Hvorfor er det så vanskelig å innrømme hva man har gjort? Hvorfor er det så vanskelig å stå opp for det man har gjort eller sagt? Hvorfor er det så innmari lett å finne på mange små unnskyldninger isteden for å innrømme det?
Det gjør meg ganske sint att det skal være så enkelt å finne på unnskyldninger uansett hvor alvorlig det man har gjort eller sagt er. Unnskyldninger som “Jeg er bare en mann” eller “Jeg er en enkel person”. Hva har det med saken å gjøre? Hvorfor ikke bare innrømme “Ja jeg gjorde det, og jeg står for det jeg gjorde” eller “Ja jeg gjorde det, og jeg mente det ikke, det var feil av meg”.
Så enkelt er det! Stå for det du gjør, uansett. Det er du som har gjort det, og det er det ingen som kan endre.
Jeg har opplevd mye negativitet fra leger, sykepleiere, mennesker generelt.. Men når det kommer fra min egen familie, det tar virkelig kaken!
Det var i romjulen vi ble invitert på middag, og som alle andre familiemiddager ble det selvfølgelig servert alkohol… Jeg er ikke spesielt glad i det, men ser ikke noe gale med å ta ett glass vin eller en øl til middagen. Men det kan fort bli til en flaske vin og mange bokser med øl, noe som selvfølgelig skjedde denne kvelden. Bare det i seg selv synes jeg at det gjør stemningen mer ubehagelig.
Vi hadde det egentlig veldig kjekt der vi satt og spilte spill og koste oss da jeg kjente att jeg begynte å bli sliten. Mamma ser bort på meg og sier att jeg må gi beskjed om jeg er veldig sliten og vil hjem. (Jeg gikk på veldig sterke smertestillende fordi jeg har en heftig betennelse i kjeveleddet).
Plutselig ut av intet begynner min onkel å si til meg, ” Du er ikke syk” noe jeg ikke helt forsto hvorfor. han fortsatte å si dette og jeg fikk ikke komme til ordet. Til slutt, når han sikkert hadde nevnt det 10 ganger, klikker det ganske bra for meg.. Jeg skrek ut “Jeg har fanken meg ikke valgt dette selv! Jeg vil ikke være syk, og om jeg kunne endret det så hadde jeg gjort det for LENGE siden!!”. Jeg går ut døren og smeller med døren. Mine tanter som sitter i kjelleren og hører alt, de ser jeg ikke i det hele tatt! Det er kun mamma som forsvarer meg.
Heldigvis så bor vi ikke så langt unna, så jeg går hjem. Jeg er veldig frustrert og ekstremt sinna! Og egentlig så skjønner jeg ikke helt hva som har skjedd. I det jeg kommer opp til huset så kommer mamma kjørende, hun er også veldig frustrert og sinna. Hun kan fortelle meg det at det er mamma som har fått all skylden for at jeg er syk. Mine onkler påstår at det er mamma som gjør meg syk! (bare det i seg selv er helt sinnsykt) Det eneste mamma gjør er å holde meg på bena! hadde jeg ikke hatt mamma, så hadde jeg nok vært sengeliggende og ikke klart å komme så langt som jeg er kommet i dag!
