Jeg har opplevd mye negativitet fra leger, sykepleiere, mennesker generelt.. Men når det kommer fra min egen familie, det tar virkelig kaken!
Det var i romjulen vi ble invitert på middag, og som alle andre familiemiddager ble det selvfølgelig servert alkohol… Jeg er ikke spesielt glad i det, men ser ikke noe gale med å ta ett glass vin eller en øl til middagen. Men det kan fort bli til en flaske vin og mange bokser med øl, noe som selvfølgelig skjedde denne kvelden. Bare det i seg selv synes jeg at det gjør stemningen mer ubehagelig.
Vi hadde det egentlig veldig kjekt der vi satt og spilte spill og koste oss da jeg kjente att jeg begynte å bli sliten. Mamma ser bort på meg og sier att jeg må gi beskjed om jeg er veldig sliten og vil hjem. (Jeg gikk på veldig sterke smertestillende fordi jeg har en heftig betennelse i kjeveleddet).
Plutselig ut av intet begynner min onkel å si til meg, ” Du er ikke syk” noe jeg ikke helt forsto hvorfor. han fortsatte å si dette og jeg fikk ikke komme til ordet. Til slutt, når han sikkert hadde nevnt det 10 ganger, klikker det ganske bra for meg.. Jeg skrek ut “Jeg har fanken meg ikke valgt dette selv! Jeg vil ikke være syk, og om jeg kunne endret det så hadde jeg gjort det for LENGE siden!!”. Jeg går ut døren og smeller med døren. Mine tanter som sitter i kjelleren og hører alt, de ser jeg ikke i det hele tatt! Det er kun mamma som forsvarer meg.
Heldigvis så bor vi ikke så langt unna, så jeg går hjem. Jeg er veldig frustrert og ekstremt sinna! Og egentlig så skjønner jeg ikke helt hva som har skjedd. I det jeg kommer opp til huset så kommer mamma kjørende, hun er også veldig frustrert og sinna. Hun kan fortelle meg det at det er mamma som har fått all skylden for at jeg er syk. Mine onkler påstår at det er mamma som gjør meg syk! (bare det i seg selv er helt sinnsykt) Det eneste mamma gjør er å holde meg på bena! hadde jeg ikke hatt mamma, så hadde jeg nok vært sengeliggende og ikke klart å komme så langt som jeg er kommet i dag!
Jeg hadde vært hær jeg er i dag uten deg mamma!
