Jeg har vert igjennom mange vanskelige sykdomsperioder, men det er en person som har stått opp for meg hver gang! Nemlig mamma! Jeg er veldig takknemlig for att hun holder ut med meg. Jeg hadde nok gitt opp for lenge siden hadde det ikke vert for henne. Hun har lært meg att det er viktig å stå opp for meg selv, og ikke gi opp! Noe som er vanskelig når du er så pass syk att du så vidt har energi nok til å stå opp om morgenen. Derfor bør alle ha en som kan hjelpe, å stå opp for deg når du ikke kan selv!
Jeg sliter veldig med smerter i hele kroppen, noe som går utover søvn og humør, så jeg er ikke alltid like lett å ha med å gjøre…
Det er mange som ikke har trodd på meg når jeg sier att jeg er syk, fordi det ikke er synlig.. Til og med de som står meg veldig nært. Det er en ting att leger sier att de ikke tror på deg, men når venner og familie ikke tror på meg, så mister jeg litt mer energi for hver gang. Noen dager har jeg det veldig bra, og kan le og smile og bare ha det kjempegøy! Men andre dager kan jeg ikke gjøre noe som helst annet enn å holde meg rundt huset.. De gangene tror jeg det hadde vert lettere om jeg gikk rundt med krykker.. Da er det i alle fall synlig att jeg ikke er helt frisk!
Jeg er sikker på att det er mange som har det verre enn meg, og jeg skal ikke klage, men av og til blir jeg veldig oppgitt av hvor egoistiske folk kan være når det gjelder sykdom, og folk som sliter 24/7. Det er mange som ikke tror på det fordi de ikke har hatt det slik selv!
Men jeg er heldig som har en mamma som gjør hva som helst for meg, og nøler ikke med å kjefte på både leger og familie! Selv når hun ikke er frisk selv, så finner hun alltid energi til å hjelpe meg, og stå opp for meg! Jeg er stolt av å ha en så flink mamma! 
Måtte bare få ut litt frustrasjon! Tipper det er flere enn meg som føler det slik?