Fanget i min egen kropp, fanget blant leger, rett og slett fanget.
Hvorfor er det så vanskelig å få hjelp til noe som man vet hva er? Hvorfor bare prøve EN gang, når det potensielt kan virke i sammen med andre behandlingsformer? Hvorfor la vær å høre på pasienten? After all, det er vi som kjenner kroppene våre best!
Jeg har vert igjennom mye det siste året. Da de fleste kjeveleddspesialistene jeg var til var helt bestemt på att det var en revmatisk sykdom som plaget meg, og jeg ble derfor sendt videre til andre leger som skulle finne ut mer om dette. Ett år senere sitter jeg her, har det helt jævlig, går på mye smertestillende, og ingen som har tenkt å gjøre noe. Det er helt forferdelig! Jeg er låst, og vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg ut!
Jeg har nå tatt avgjørelsen om å reise til Oslo på Ullevål for en second opinion, og krysser alt jeg har for att de kan se på meg i ett nytt lys, og høre på hva JEG har å si. Jeg kjenner kroppen min best.
Jeg er så lei av å ikke kunne gjøre som jeg vil. Ikke kunne gå på fjelltur, ikke kunne være sosial i mer en noen timer om gangen, ikke danse på kjøkkenet mens jeg lager mat, ikke kunne synge av full hals når jeg hører favorittsangen. Tenk att ett kjeveledd kan gjøre så mye med en kropp.
Jeg vil ha ett liv! Jeg vil att legene skal hjelpe meg uten å proppe meg full i medisiner. Jeg vil ha livet mitt tilbake!
