Hei alle! 

Jeg har lenge vært plaget med smerter, og fikk tidlig diagnosen fibromyalgi og senere IBS (irritabel tarm) noe som jeg ikke ville godta. kjenner heller meg ikke igjen i IBS diagnosen, men hva kan jeg gjøre?.. Jeg har prøvd så godt jeg kan å legge om på kosthold noe som ikke alltid er like enkelt.. Men uansett hva jeg gjør så kommer jeg liksom ikke unna smertene. Smerte er noe jeg til slutt har lært meg å leve med, noe jeg synes er veldig synd at man skal bli vant til. Da så sterke smerter som jeg har (og sikkert mange andre) hver dag, er veldig slitsomt. Det å skulle stå opp om morgenen er vont da jeg er stiv etter å ha sovet feil eller bare litt skeivt. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg er 24 år og føler meg som en 70 åring. Og jeg hater det. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å komme meg ut av dette, og kunne leve som en på min egen alder, det er noe jeg gleder meg til. Jeg har ikke mange venner da jeg ikke orker å komme meg ut av huset, siden jeg vet hvordan jeg reagerer dagen etter. Men jeg kan liksom ikke hele tiden gå ut i fra at jeg skal bli for sliten, og kanskje heller lære å porsjonere energien i stedet for å brenne meg helt ut når jeg er ute. Noe som er veldig vanskelig! Jeg er nok litt for glad i å pushe meg selv, istedet for å kanskje sitte meg ned å ta fem minutter. Men jeg tror det er vanskelig for folk som ikke har opplevd dette eller har det slik selv, å forstå hvorfor jeg må ta en pause og derfor så presser jeg meg slik at jeg slipper å forklare å få dumme blikk. 

Det er vanskelig å fortelle andre hvordan jeg har det. Jeg føler att ingen forstår, mamma som jeg lever tett oppå forstår, men resten av familien klarer rett og slett ikke å forstå da de ikke har opplevd noe lignende selv. Det jeg hører oftest er att jeg bare må ta meg sammen, og at det er nok ikke så gale… Skulle prøvd å holde ut i min kropp i 24 timer, da skal jeg love at de ikke hadde klart noe annet enn å ligge på sofaen. Men jeg klarer å komme meg gjennom dagen, men bruker sikkert dobbelt så mye energi som en som er frisk, smertene tapper meg for energi, og jeg vet liksom ikke hvor lenge kroppen klarer å holde seg gående, og venter egentlig på at jeg skal falle sammen.

Jeg er så sliten, og det er kroppen min også. Men hva kan jeg gjøre? annet enn å vri det til noe positivt.

Jeg er sterk, jeg er så utrolig sterk.